Livsgleder "Joys of Life"

«Ja, dette kunne gått skikkelig galt»

google.com, pub-6905860652595790, DIRECT, f08c47fec0942fa0

4l3a4868-3035907

Kjære lesere, en erkjennelse kommer sjelden alene! I dag vil jeg snakke litt alvor med dere.

«For meg personlig har fysisk trening blitt et sett å takle alt stresset, og presset i hverdagen»

Om jeg skal være helt ærlig så tok jeg først fysisk-trening på alvor i voksen alder, og det etter at jeg smalt i veggen tidlig i tyveårene. Problemet mitt på den var at jeg gikk på en slik utbrenthet som gjør at du må ta bevisste valg i livet. Du må ta de bevisste valgene i livet som gjør at du kan fortsette å leve. På den tiden var ikke det en selvfølge for unge Kjell-Ola. Jeg var så langt nede at jeg vurderte å ta mitt eget liv. Jeg mener da ikke «vurderte» som i at det var et blaff som streifet meg. Det var såpass bevisst at jeg faktisk tenkte på hvordan jeg ville gjøre det, og derfra kunne ting bare gå en vei. Nå er det snart tyve år siden.

Når jeg først var så langt nede, som jeg var den gang, så var det bare en vei å finne tilbake til meg selv og det var gjennom fysisk, og mentaltrening. Jeg begynte på den tiden også å ta kosthold og fysisk aktivitet på alvor. Jeg begynte å trene systematisk for første gang siden tenårene.

Fastlegen min den gang var veldig opptatt av at jeg ikke skulle gå å legge meg med slitent hode om kroppen var uthvilt. Han mente at jeg burde trene om kvelden for å få sove, og grunnen var ganske enkelt at jeg slet med både søvnproblemer og manglende matlyst. Med en sliten kropp, og et slitent hode mente legen at søvnen ville komme lettere, og han hadde helt rett. Med tøff trening og fysisk aktivitet fikk kropp og sjel balanse.

Bonusen ble en veltrent kropp.

Når flere av dere spør meg når jeg egentlig avsluttet mitt forhold til alkohol, så har svaret mitt alltid vært gradvis men sannheten er vel egentlig at jeg i forbindelse med den samme perioden i livet mitt innså at sene kvelder ute med gutta, og da gjerne med den tilhørende drikke av alkoholholdig slag kun var trøbbel. Alkoholen gav meg ikke energi. Den spiste energi og gjorde at en sliten kropp som slet med panikkangst, og søvnmangel fikk det enda tøffere.

Det spiller ingen rolle om omverden ser på deg som en suksess om du føler deg som en fiasko på innsiden

På den tiden var det å bli mer sliten det siste jeg trengte. Behovet for mer energi og mye hvile var egentlig det eneste jeg hadde behov for. Jeg hadde behov for å finne en snarvei til overskudd og hvile. Jeg hadde et behov for å gi kroppen en velfortjent vitamin-boost. Gi kropp og sjel ro til å finne harmoni.

Veien tilbake til en normal form for meg personlig gikk den gang via mye tid i naturen, og trening av det slaget som gjør at musklene virkelig får kjørt seg. I tillegg ble jeg veldig bevisst på å kjenne etter hvor hardt kroppen egentlig får gjennomgå i perioder der jobb og press fra omverden tar overhånd.

Det var nemlig ikke bare mye jobb alene som nesten vippet meg utenfor kanten. Det var presset på å være en suksess i ung alder. Presset fra omverden, og da mener jeg alt fra medier, til kollegaer, investorer og ikke minst meg selv.

google.com, pub-6905860652595790, DIRECT, f08c47fec0942fa0

Mine egne forventninger til meg selv var urealistisk høye, og da resulterte det meste i skuffelse over egen innsats og resultater. Nærmest uansett hvor godt jeg leverte.

På den tiden hadde jeg en god jobb. Jeg hadde gått fra en dagligleder stilling i et IT selskap til å jobbe for et stort amerikansk selskap, og selv om jeg bare var snaut 23 år gammel så hadde jeg egentlig det meste på stell. I alle fall fra utsiden. På innsiden av eget hode der følte jeg meg som en fiasko, og det egentlig helt uten grunn. Jeg led vel av det så mange av oss har kjent på i livet. «Å ikke føle seg god nok».

Det eneste som avløste panikkangsten var ny panikkangst

Når jeg nå skriver om dette så mange år etterpå så handler det om flere ting. Først av alt så handler det om å si at jeg forstår bedre enn noen at livet ikke er en dans på roser. Jeg forstår at enkelte kan slite, og at det ofte er de som kan synes å gjøre det best eller ha mest suksess som sliter mest. Det synes bare ikke fra utsiden.

Suksess koster, og ofte mister man seg selv på veien til den. Min erfaring i ung alder var i alle fall dette, og nettopp derfor har jeg også fått interesse for mennesket, og hvordan det reagerer i ulike livssituasjoner, og faser. Det slite er en av de tingene som definerer et menneske.

Med alt det presset som ligger på det moderne mennesket med sosiale-medier, status-jag med mer så vil jeg bare si følgende;

Jeg har etterhvert lært meg å ikke  la omverdens «hype» når ting går bra eller «kritikk» når ting kan synes å gå dårlig gå inn på meg. I tillegg har jeg med årene lært meg at bølgene i livet er til for å seile på. Ikke frykte.

Det er lov å slite. Det er lov å føle seg tom og utmattet men det er ikke lov å gi opp.