Livsgleder "Joys of Life"

Ikke feilfri, men jeg prøver! – The Modern Corporate

google.com, pub-6905860652595790, DIRECT, f08c47fec0942fa0

Kjære leser, har du noen gang lurt på hva som ville skje om du innrømmet alle dine feil og mangler. Innrømmet alt du ikke kunne og alt du ikke har svar på.  Innrømmet at du i enkelte situasjoner ikke aner hva du skal svare eller gjøre, men likevel holder masken, og skyter fra hofta? Som rådgiver for noen av Norges største bedrifter har jeg opp gjennom årene lært meg at det å ta notater for deretter å komme tilbake med svar senere er noe av det som virkelig bygger tillit. Jeg har lært meg at det er lov å være menneske og benytte seg av muligheten til å støtte seg på omverden slik kunden støter seg på meg. På privaten der er det annerledes. Mens jeg i yrkeslivet ofte stoler på ekspertene på kontoret når det kommer til detaljer så er det sjelden at jeg i privatlivet søker hjelp eller støtte. Jeg vil være Superman i mitt eget liv.

Som en førti år gammel mann skal jeg liksom ha svaret på alt og selv om dette ikke er tilfellet så er det sjelden at jeg spør om hjelp. Mitt livsmotto har alltid vært «klare selv». Dette gjelder også når det gjelder det å være helgepappa, og der det enkelte ganger går helt på skinner så er det andre ganger jeg lurer på hvordan i alle dager mammaer og andre med mer peiling enn meg klarer de merkeligste ting. Et godt eksempel er matpakken til barnehagen. De siste ti månedene har jeg lært at uansett hvordan jeg smører brødskiven, og pakker med litt ekstra godt når min lille håpefulle skal i barnehagen så er mammas bedre. Det at mammas matpakke alltid smaker bedre hører jeg alltid. Jeg burde hatt matpakka bistand fra høyeste hold. Jeg burde hatt en matpakke rådgiver å lene meg på. En med svartbelte i olapakka eller drømmepakka om du vil.

Når det gjelder andre områder på privaten som eget kosthold eller trening så merker jeg igjen at andre lener seg på meg. Jeg merker at andre spør om hvordan jeg har spist for   å oppnå visse mål med kropp eller utseende. Jeg merker at andre på søken spør og graver, og det om de merkeligste ting. Senest i dag ble jeg spurt om hvordan jeg trener armer. Svaret mitt var «hæææ», og den spørrende ble neppe særlig mye klokere. Når jeg fikk tenkt meg om så hadde jeg svaret på tungen men da var personen borte.

Tidligere denne uken bestemte jeg meg for å gå til en coach for å få hjelp med å bearbeide alle inntrykkene som så langt har kommet i 2017, og coachen som jeg senere vil fortelle mer om på bloggen hadde en modell som jeg virkelig hadde sansen for. Han ba meg om å hver eneste dag sette med ned til samme sted og samme tid å skrive ned alle tankene som jeg har i hodet. Alle de tingene som jeg trenger å bearbeide eller fordøye. Alle de tingene som gjør at jeg sover litt dårligere eller er litt distansert. Det har jeg nemlig vært den siste tiden. Alt skal fordøyes, og 2017 har vært et tøft, og travelt år.

Om bilen trenger service så gjør søren meg kropp og sjel det også.

Selv om jeg liker å se meg som superhelten i eget liv har jeg sett at jeg i 2017 ikke strekker til. Jeg har sett at jeg enkelte ganger skuffer meg selv i forhold til forventning, og denne erfaringen liker jeg dårlig. Mitt mål er alltid å levere mer enn forventet, og da mener jeg enten det er snakk om egne eller andres forventninger.

Et annet hemmelig våpen som jeg har funnet frem denne høsten er massasje mot stress. Tidligere lo jeg litt av kompiser som gikk for å kna opp rygg og nakke. Jeg lo litt av deres historier om en bedre hverdag, men etter å ha besøkt Slawek på Thief spa så har jeg fått troen. For meg var det å få hjelp med en rygg som slo seg helt vrang den uken jeg ble førti nærmest som en velsignelse. Det å få behandling når ting sluttet å virke var det eneste riktige. For fremtiden skal jeg legge inn behandlinger jevnlig for alderen har gjort sitt til at hjelpen er nødvendig. Det måtte det et uhell til for å forstå.

Når dette blogginnlegget nå nærmer seg slutten, så er moralen følgende; Det er lite som er mer sjarmerende enn de av vennene mine som evner å innrømme svakhet, eller søke hjelp. Jeg har innsett at jeg på tross av alder og mye fremgang på enkelte områder er fullstendig blank på andre og det må jeg tørre å innrømme. Jeg må som alle andre innse at jeg er bedre på visse deler av livets reise enn andre.

Den erkjennelsen sitter langt inne, men jeg har denne høsten lært meg en ting. Det er lov å søke hjelp. Ikke minst når du går opp upløyd mark eller tempoet er så høyt at jeg er både fartsblind, og distre. Jeg er ikke feilfri men jeg prøver.

Prøver å være den best mulige versjonen av Kjell-Ola.

Relatert

Share:

google.com, pub-6905860652595790, DIRECT, f08c47fec0942fa0