Livsgleder "Joys of Life"

Hvem er jeg egentlig? – The Modern Corporate

«Spørsmålet flere burde stille seg»

Kjære leser, jeg skal dele litt fra eget hjerte i dag og da mener jeg på en litt annerledes måte. De siste dagene har jeg reflektert over hvor jeg er og hva jeg står for i livet, og med det kommer også behovet for å lufte litt med dere. La meg ta dere med tilbake i tid.

Over ganske mange år var jeg han fyren som snakket om økonomi i mediene. Jeg ble kalt «Mr Dun & Bradstreet» etter analysehuset som jeg jobbet i på den tiden. Jeg ble nesten alltid intervjuet i dress og slips med matchende bukseseler. Slik ville jeg ha det den gang. Gordon Gekko filmen fra 1987 hadde jo lært meg at seler var kult. Bukseselene fra Albert Thurston var alltid på. De var endel av meg, og derfor fikk jeg også navnet buksesele-mannen. Om økonomien gikk bra eller dårlig spilte liten rolle. Jeg gikk med fargerike seler og delte økonomiske refleksjoner i både opp og nedgangstider. Etterhvert tok jeg ansvaret for å snakke mye om økonomisk kriminalitet også. Toppåret i D&B gjorde jeg mer enn 300 intervjuer ifølge Retriever.

På den tiden da jeg var i Dun & Bradstreet trodde jeg at jeg hadde jeg verdens kuleste jobb.  Så feil kunne jeg ta.

Jeg nærmest levde på kontoret. Overtidsmat var min daglige bensin, og om jeg ikke var kontorbundet så var jeg ifølge Dagbladet aldri mer enn 100 meter fra Bar Tjuvholmen. Jeg levde egentlig kun gjennom jobben, og jeg var det som jeg i dag ville kalt en «streber». Min identitet var så knyttet opp mot merkevaren til selskapet som jeg jobbet i at skillet mellom jobb og fritid ikke fantes. Det måtte komme en smell, og den kom!

Jeg husker godt at jeg satt på kontoret mitt da konsernsjefen kom til Oslo på overraskende besøk. Han hadde med seg en bunke papirer, og slo leir på mitt kontor. Konsernsjefen var i Oslo for å få hoder til å rulle.  To hoder rullet den dagen. To hoder som fikk byttet ut store kontorer og fancy titler med ferie, og fritid. En gylden mulighet til å bli sluttpakke-brune. Konsernsjefen brukte meg til å håndtere hele prosessen.

Om jeg hadde vært litt smartere ville jeg sikkert forstått at det var et forvarsel.

Nøyaktig et år senere signerte jeg sluttpakke, og kort tid etter at bladet Kapital slo meg opp over noen sider med headingen «The American Dream», så tuslet jeg ut av kontoret for siste gang. Reisen som «mister Dun & Bradstreet» var over. Den nye lederen ville ha andre profiler. Folk som ifølge han tok litt mindre plass. Folk som var mindre i mediene og mer i exel.

Jeg husker at tilværelsen ble nærmest som et vakum. Jeg lå på takterrassen og ble sluttpakke-brun mens jeg forsøkte finne ut hva jeg skulle bli når jeg ble stor. 32 år gammel var jeg en avskiltet fyr med «gått ut på dato stempel i panna». Veldig mange venner forsvant, eller var de egentlig venner? Alle de som sa at jeg ikke var så flink likevel.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle jobbe for sånne nisser igjen. Jeg var ganske sint på systemet som hadde kastet meg ut etter nesten ti år, men la oss være ærlige; «Slik er verden».

Da jeg startet analysehuset RIG så var det for å slippe den samme opplevelsen igjen. Jeg ville vise den delen av verden som hadde avskrevet meg. I tillegg ville jeg gjøre en ny reise. Reisen har så langt resultert i så mye mer enn bare RIG. Den har resultert i førsteplasser på Blogglisten, programlederjobb for Svindeljegerne på Tv3, og avtale om å skrive bok med Gyldendal. Reisen har så vidt begynt, men det tok nesten ti år før jeg kom over at de faktisk kastet meg ut. Det tok nesten ti år før jeg sluttet å kalle «Dun & Bradstreet» for « Done with that shit».

Tilbake til nåtid; Ganske ofte treffer jeg folk i sosiale sammenhenger. I slike sammenhenger opplever jeg til stadighet at vi nordmenn starter en ny relasjon med å spørre hva den vi treffer jobber med, eller hvilket yrke den har.  Dette spørsmålet er det mest idiotiske jeg vet om. Ingen i verden kan eller skal plasseres i bås basert på arbeidsplass eller tittel. Ingen sier jeg, og da har jeg et mye bedre alternativ. Spør heller om hva personen drømmer om. Hva som gjør personen entusiastisk.

En person er ikke sin profesjon. Livet er så mye mer!

En persons drømmer er så mye mer spennende enn hvor den for tiden jobber. En persons drømmer sier også så mye mer om den reisen som vi alle er en del av.

Min neste drøm er å skrive en bok. Min neste drøm er at du skal lese den. På veien har jeg nemlig lært at vi mennesker er så mye mer enn titler, arbeidsplasser, og medias beskrivelse av vår eventuelle fiasko eller suksess.

Følg drømmene dine du også, og spør omverden om deres. Hverdagen blir mer spennende slik. Jeg lover.

Den eneste rollen jeg skal ha livet ut er rollen som pappa. Alt annet kan forandre seg på sekunder.

Stay safe godtfolk.

Relatert

Share: