Livsgleder "Joys of Life"

«Du er mer sympatisk enn du ser ut som» – The Modern Corporate

Kjære leser, jeg har en tankerekke som jeg vil ha deg med på.

Jeg vil  snakke litt om oss mennesker og forventninger. Tanker rett fra hjertet om du vil.

La meg først av alt starte denne teksten med noen ord fra min kompis Kenneth Gran. «Kjell-Ola du er så mye mer sympatisk enn du ser ut som». Omtrent her burde jeg kanskje blitt fornærmet, eller burde jeg egentlig det? Sagt med andre ord så tror jeg egentlig at Kenneth mente å si at jeg er en sympatisk kar, og det er jo et kompliment. Om vi tar med i sammenhengen at Kenneth og jeg har jobbet sammen på flere ulike prosjekter, og at han har solgt meg til både sponsorer og eventer som foredragsholder, så kan man vel konkludere med at ordene var godt ment, men mer sympatisk enn man ser ut som? Hjelpes!

Den setningen er nærmest en verbal snubletråd.

Til sammenligning ble jeg her om dagen fortalt at jeg ser mye bedre ut på «bilder» enn i virkeligheten. Der og da satt jeg litt igjen med følelsen av å ha skuffet. Følelsen av å ikke være like kul, kjekk eller tøff, som på mitt kuleste kampanje, presse eller Facebook-bilde.

Når vi først snakker om bilder; Hvor mange av oss ser egentlig like bra ut i virkeligheten som vi gjør på vårt beste bilde? Bildet er gjerne tatt i et millisekund av livet med det perfekte lyset, og ikke minst med kyndig fotohjelp. Det er vel ikke ment å skulle være hverdag? Det er mer en illusjon av vårt beste øyeblikk. Enig? De fleste av oss har jo mer enn nok med å stå opp om morgenen og komme oss på arbeidsplassen om vi ikke til enhver tid skal se ut som vårt beste, eller mest perfekte bilde. Det er en umulig oppgave. Det tar meg til Tv-serien Svindeljegerne igjen.

Noe av det jeg elsker med å få gjøre en serie som Svindeljegerne på TV3 er at jeg får lov til å se både sliten og herjet ut i perioder. Jeg er jo Svindeljeger og ikke en pyntegjenstand. Ikke er jeg en person i ramme og glass heller. Jeg er et menneske av kjøtt og blod.

Tenk om vi kunne bli født med ferdig foto-filter. Jeg tipper en haug med folk ville kjøpt et slikt. Vi andre kjører no-filter i real life.

Da jeg fikk kommentaren servert om å skuffe i forhold til utseende i «real life» fikk jeg med et medfølelse med alle mine kvinnelige blogg-kollegaer som i mye større grad enn meg lever av bilder, og det perfekte utseende. Det kan umulig være lett å møte omverden når forventningene til ens utseende skal måles opp mot det perfekte filteret på en eller annen sinnsyk Instagram app. Eller i et fotostudio ikke minst. Ikke kan det være særlig sunt heller, og når man tar med i betraktningen at mange av de som blir målt opp og ned lever av å portrettere det perfekte utseende og ikke minst liv på nettet så kjenner jeg at jeg blir helt svett.

Flere av dem er heller ikke eldre enn at de kunne vært datteren min.

For min del så har jeg aldri tjent penger på å portrettere det perfekte livet. Selv om jeg i enkelte tilfeller fronter livsstilsprodukter som briller og klokker. I disse rollene er jeg på ingen måte feilfri. Jeg er han rynkete førti-åringen som som lever av risikoanalyse, og gjør litt sånt på si.

Det skaper ikke så mye negativitet som mange andre opplever. Ok, noen ganger så får jeg litt netthets. Andre ganger masse netthets, men jeg er voksen og vet at kritikken av hvordan jeg ser ut egentlig handler om noe helt annet. Jeg er på ingen måte et glansbilde, mer en mann som sitter i et utstillingsvindu deler av døgnet.

Slitasje på trynet mitt det må jeg regne med.

Jeg vet at jeg som evig tids-optimist sover for lite. Jeg vet også at jeg som mann ikke blir målt like mye på utseende som kvinner. Av en eller annen grunn så er det slik. Jeg er dermed langt heldigere enn mange av mine motstykker av det motsatte kjønn. Jeg lever av hjernen min som analytiker og risikomann mens innpakningen er mer en bi-greie. Dermed blir jeg ikke dømt så mye etter utseende som kanskje enkelte kvinnelige bloggere blir.

Like fullt så kjenner jeg at utseende, og innpakningen i mange sammenhenger blir dratt frem og der jeg som en godt voksen mann som er trygg på både egen fremtoning og eget fag så kjenner at jeg tidvis synes det er slitsomt med fokus på ting jeg ikke kan så mye for. Det er jo tross alt kun min mamma, og pappa som kan krediteres eller klandres for hvordan jeg ser ut. Utover det rent livsstils-messige som søvn, mat og klær.

Uansett, moralen i denne historien er som følger; Selv om enkelte mennesker kan fremstå som perfekte på nett. Selv om enkelte mennesker kan portrettere det perfekt liv så er vi alle bare mennesker, og det å plassere noen på en hylle som det perfekte bilde er ikke bare urettferdig. Det er også helt umennesklig.

I rest my case! Så til litt TV:

I dag smeller vi av episode seks av Svindeljegerne på TV3 klokken 20.30, og dermed er vi langt inn i sesong 1 av serien som vi har jobbet så lenge med. Etter dagens episode er det bare to igjen. Riktignok to episoder til med mange TV-høydepunkter. Det er lov å la seg sjokkere og ikke minst reagere. Dagens episode som omhandler ID-tyveri har jeg rent personlig store forventninger til. Vi viser blant annet hvor lett det er å kjøpe millionbiler i en annen persons navn. Med det sagt;

Svindeljegerne er forbruker-tv helt etter mitt hjerte. Kompromissløst og brutalt.

Om du ikke får med seg kveldens episode så finner du den også på Viafree. 

Relatert

Share: