Livsgleder "Joys of Life"

Drivkraft og sånn! – The Modern Corporate

google.com, pub-6905860652595790, DIRECT, f08c47fec0942fa0

Kjære lesere, ute regner det i dag, men jeg sier som sønnen min. «Inne skinner vi»!

Det er litt roligere dager nå. Livet er i vater igjen.  Etter nærmere et halvår med Svindeljegerne, Monster og TV3 er dagene nå litt roligere igjen. Tempoet har gått fra femte til førstegir uten dødtid. Jeg kan dermed legge enda mer fokus på analysehuset RIG, og på bloggen som har vært min følgesvenn gjennom flere år nå. I tillegg gleder jeg meg stort over å få lov til å være dedikert pappa. I dag skal jeg hente min lille håpefulle etter jobb og slikt gir mer glede enn noe annet.

Tilbake til de roligere dagene.

Når litt reklamejobber nå også er unnagjort så kjenner jeg at det er lite jeg gleder meg mer til enn rolige dager på kontoret, og tid med sønnen min. Tid med sønnen er nærmest som ren terapi, og den lekenheten som guttungen har med seg er blant de tingene som gjør at jeg stadig finner motivasjon i å få være «flink Kjell-Ola». Tidligere var jeg opptatt av å levere resultater for å vise verden. Siden junior ble født er det kun han jeg vil vise. Jeg vil vise han at han har en flink pappa. En pappa med sunne verdier som han kan se opp til.

Det er rart hvordan motivasjonen endres med årene. I tjueårene skulle jeg vise hele skolesystemet, og hele verden at jeg kunne få ting til. Etter år på skolebenken følte jeg virkelig for å vise omverden at jeg kunne skape noe selv. Jeg husker at jeg ut fra skolen følte at jeg hadde blitt fratatt all kreativitet, og fått masse ting å pugge i bytte. Jeg husker at det første jeg tenkte da skolen var klar var at jeg endelig skulle få være kreativ igjen.

Gjennom tjueårene skulle jeg vise verden. Jeg skulle vise at jeg hadde noe å fare med. Jeg skulle slå dem i hodet med resultatene mine.  Jeg tror at det kalles ungdommelig pågangsmot. Den gang husker jeg at det var en karriere-rådgiver som sammenlignet meg med en hest som var bundet til en stolpe og løp i full fart til tauet gjorde at jeg spratt tilbake til start. Det er ganske mange år, og ikke minst brukne stolper og røkne tau siden.

De siste årene har jeg lært meg å balansere all vilje, og ikke minst mål slik at alt ikke behøver å skje på en gang. Jeg har vel på et eller annet sett innsett at Rom ikke ble bygget på en dag. Jeg har også fått en indre trygghet som gjør at jeg ikke har så dårlig tid. Tiden har på mange måter blitt min venn, også har jeg lært meg at resultatene alltid kommer. Det handler bare om å ikke gi opp.

Det å gi opp er faktisk den største trusselen mot en eventuell suksess, og den som gir opp den kan i alle fall ikke vinne. Det å fullføre det er en god stort, og på veien kan det godt hende at alle de andre gir opp. Sagt med andre ord; I livets race kan det godt hende at det å fullføre er godt nok til å nå alle målene sine.

Jeg vet i alle fall at noe av det første Jr skal få med seg på reisen, er regelen om at det ikke er lov å gi opp. Folk som gir opp er noe av det som irriterer meg mest. Omtrent som folk som ikke tar vare på eget talent. Folk som sløser bort en gudegave.

I mitt hode er vi alle født med ulike talenter, og der mitt kanskje er kombinasjonen av analyse, gjennomføringsevne og kommunikasjon så har du kanskje noe helt annet. Om du velger å ta det ut eller ikke er ditt bord. Så får det være din sak hva motivasjonen er. Vise verden eller vise noen som betyr noe for deg.

google.com, pub-6905860652595790, DIRECT, f08c47fec0942fa0

Jeg dedikerer alle mine små seire til to mennesker Jr og Morfar. Sagt på utenlandsk «I did it for my dream – i did it for my team».

Stay safe godtfolk – i dag er dagen for å bruke talentene deres.

Stay safe!

Relatert

Share: