Livsgleder "Joys of Life"

Den indre krigen jeg sloss – kampen ingen snakker om! – The Modern Corporate

google.com, pub-6905860652595790, DIRECT, f08c47fec0942fa0

Folk sloss kriger hver eneste dag, og mine kriger er ikke noe annerledes enn alle andres. Det er likevel en av mine egne kriger jeg skal fortelle om nå, og grunnen er den samme som da jeg skrev innlegget «Min best bevarte hemmelighet»  for noen år tilbake. Bakgrunnen for dette blogginnlegget er at jeg vil fortelle min opplevelse med en personlig utfordring, og sette fokus på noe som muligens andre også føler, men ikke nødvendigvis tørr, eller vil snakke om. Jeg vil  med dette innlegget forsøke å dele og jeg vil gjøre det uten å rulle i selvmedlidenhet eller klandre noen som helst. Krigen er min, og jeg takler den på mitt sett. Andres kriger kan være både verre, og større. Jeg deler bare min!

Hele mitt voksne liv har jeg slitt med en indre ensomhet, og selv om jeg alltid er omgitt med mennesker, venner, i perioder kjærester, og familie så føler jeg meg mye ensom. Jeg kan føle meg ensom i sosiale lag, på fest eller når jeg skal slappe av alene hjemme. Ensomheten kan være altoppslukende eller bare litt tyngende. Den kan også være en venn som forteller meg at jeg må hvile eller sove ut. Spesielt etter lange perioder med mye jobb kommer ensomheten snikende.

Den ensomheten som jeg føler skyldes ikke mangel på venner, eller mennesker å være sammen med. Den kommer fra et indre sted, og den kommer som regel når jeg minst venter det.

Ensomheten som treffer meg er ofte enda mer til stede i store sosiale lag enn noe annet sted, og den kan slå hardt som en knyttneve i fantom-fart, eller som et indre karatespark som tvinger en i kne.

Den kan gjøre vondt, men jeg kjenner den så godt at den også har blitt endel av meg. Nærmest som en venn!

Det finnes likevel triks som tvinger den i kne før den slår meg ut, og det vil jeg dele nå.

Etterhvert har jeg funnet en slags medisin, og den medisinen er den jeg benytter mens jeg skriver dette innlegget. Jeg sitter på en av favorittrestaurantene mine, og skriver blogg mens folk hygger seg, eller jobber rundt meg. Servitørene, eieren av restauranten og stamgjestene er mine livbøyer, og de vet at jeg ofte sitter her og skriver. Vi er venner og vi snakker mens vi jobber. Jeg med blogg, og de med menyer og gjester.

Før trodde jeg at suksess på jobb ville gjøre meg mindre ensom. Jeg tok feil!

Når jeg sitter slik så er jeg sosial uten å være sosial. Jeg er til stede, men fokusert og jeg tvinger ensomheten i kne ved å skrive slik jeg gjør nå. Det at jeg skriver aktiviserer hjernen min, og tar kontroll over følelsen jeg vil jage bort.

For meg er restauranten stedet å gjøre det. For andre kan det sikkert være noe annet.

For meg er alltid dette trikset velfungerende, og siden denne krigen min stort sett kommer på kveldene så benyttes trikset ofte i perioder der jeg også sloss andre kriger på steder som jobb, og prosjekter av alle mulige typer.

google.com, pub-6905860652595790, DIRECT, f08c47fec0942fa0

Det var en tid jeg trodde at en kjæreste ville gjøre meg mindre ensom. Den kjæresten har jeg tilgode å møte.

For en tid tilbake forsøkte jeg fortelle en kompis om «krigen» min og han så rart på meg. «Du ensom??? Du er jo omgitt av kompiser, familie og venner hele døgnet» sa han og jeg forsto at det ikke var vits å fortelle mer. Min krig var ikke i nærheten av å være noe han kunne forstå. Vi snakket derfor om et nytt TV prosjekt jeg gjør i stedet.

Han hadde tross alt tatt fri fra familien for å få litt følelsen av hvordan livet var i «byen», og da var mine ord om ensomhet helt forstyrrende.  Jeg klandrer han ikke!

Det kan være vanskelig nok å høre på andres tanker og problemer av vanlig art om man ikke skal ta stilling til merkverdige tanker om ensomhet fra det kompisen kalte meg. «En populær kar».

Nei, sannheten er vel at vi alle har vårt og dette er en av mine kriger.

Relatert

Share: