Livsgleder "Joys of Life"

De to viktigste ordene i høst

De øyeblikkene jeg virkelig skatter er du del av nå. Jeg sitter under stjernehimmelen på Kanariholmen. Det er mørkt, og vindstille. Det er kun brisen fra Atlanterhavet og lyden av de spanske naboene som bryter inn i det jeg skriver blogginnlegget som du nå leser. Jeg hadde virkelig lyst til å skrive litt i dag, og det må vel bety at høsten er i gang. I sommer har jeg hatt nærmest helt skrivefri, og de få innleggene jeg har gjort har vært av det personlige slaget.

Jeg er en tenker, og det bærer ofte disse innleggene preg av.

Det er noe befriende for meg personlig med de gangene jeg bare skriver om livet på bloggen. Det er noe med at det å være personlig har blitt en motvekt til den blå-skjorte skikkelsen som Kjell-Ola Kleiven, altså meg har vært i mediebildet i snart tjue år nå. Jeg verdsetter fortsatt virkelig at jeg kan få snakke om risiko, og trusler i mediene. Det er et privilegium å bli spurt. Det er en glede å få ta tak i jobbrelatert tematikk også, men noen ganger så er det bare så deilig å filosofere over livet. Jeg nyter det virkelig. Det er personen Kjell-Ola som skriver disse innleggene og ikke han blå-skjorte mannen som legger ut om alt om du først putter på en femmer.

Når jeg nå sitter her, og skriver igjen så tenker jeg at to ord vil være bærende denne høsten, og de to ordene har jeg lyst til å dele med dere. Det første ordet er «privilegium», og der ser jeg mer enn noen gang hvor heldig jeg egentlig er. Det er et privilegium å få gjøre de tingene jeg gjør hver dag, og selv om jeg noen ganger merker hardkjøret med krav og forventninger fra omverden så vet jeg med meg selv at privilegiumet å få leve ut guttedrømmen hver eneste dag er grunn god nok til å smile.

Noe av det viktigste vi nordmenn kan gjøre er å innse hvor priviligerte vi er. Det kler oss ikke å være sutrekopper.

De siste årene har jeg fått gjøre så mye spennende, og jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal ta noe av det som en selvfølge. Jeg skal brette opp ermene og vise at jeg fortjener å være her. Grunnen er enkel. Så lenge vi mennesker fortsetter å følge drømmene våre vil nemlig nye muligheter åpne seg, og dette vil igjen frigjøre positiv energi. Jeg kaller det «positiv driv». Den kan flytte fjell.

Jeg er fortsatt litt sjokkert over at jeg denne høsten er programleder på TV.

Det andre ordet som jeg har lyst til å dele med dere er «hjertekraft», og for meg er det like viktig i næringslivet som i kjærligheten. Det å gå inn i noe med hele sitt hjerte er noe av det viktigste i verden. Jeg tror faktisk at det i nesten alle suksesshistorier er det viktigste kriteriet. Den som vil mest og legger hele hjertet sitt i noe, den har større sannsynlighet for suksess. Det er likevel ingen garanti, og det er alltid variabler du ikke kan kontrollere.

For min egen del har jeg denne sommeren lagt så mye av hjertet mitt i et prosjekt at jeg nærmest druknet. Jeg gikk langt forbi smertegrensen fordi jeg så gjerne – mer enn noe ville oppnå noe, og det endte i stjernesmell. Jeg hadde rett og slett gitt for mye. Jeg gikk tom og endte med både smekk på fingrene og mental blåveis. Etterpå satt jeg fortumlet igjen og lurte på hvorfor det kunne gå så galt. Det går jo som regel så bra ellers – hvorfor gikk det så galt nå? Dette var jo noe jeg ville mer enn noe i verden.

Svaret er at dette er livet, og ingen vinner hver gang. Svaret er også at det da ikke var meningen nå, og selv om det gjør vondt å erkjenne så innser jeg at det trolig skal være sånn. Jeg kunne ikke gjort mer. Jeg gav alt.

Denne høsten må jeg derfor jobbe med å klare å mobilisere «hjertekraft» slik at «hjernekraften» får den nødvendige støtten den trenger for å levere, og da mener jeg enten det handler om leder og analyse-jobb på RIG, TV-prosjektet Svindeljegerne, foredrag eller blogg. Det er mye som skal skje i livene våre før julen ringes inn.

Når det gjelder kjærligheten så ble jeg i dag oppringt av en journalist som spurte om jeg hadde fått kjæreste, og det fikk meg til å humre. Jeg har aldri vært lengre unna en kjæreste enn jeg er nå. Det hadde vært koselig om verden var annerledes men jeg erkjenner at jeg ikke har lykkes så bra på den fronten. Da jeg spurte journalisten hvem som i såfall var kjæresten min, så fikk jeg til svar at «det vet du vel best selv». Så mye klokere ble jeg av det.

Nei, kjære leser, venn og turkamerat i tekstens rike. I denne teksten skal jeg avslutte med å takke alle de menneskene som i hverdagen gir meg inspirasjon, glede, meninger, kritikk og velfortjente ballespark. Det er dere som tvinger meg fremover. Jeg skal også takke alle gode venner og kjente som har tatt vare på meg i sommer. Alene-sommeren 2017 ble mer folksom på Kanariholmen enn ventet. Det er jeg utrolig takknemlig for.

Med de faste ordene fra bloggens første dager avslutter jeg sommerferien 2017. Stay safe godtfolk!

Takk for følget i uken som gikk